Spenningskurven

I dette innlegget skal jeg skrive om hvordan spenningskurven i «Hodejegerne» er, vurdere hva slags effekt og virkning dette har på boka og til slutt si min personlige mening.

Det som er spesielt er at «Hodejegerne» følger ikke den tradisjonelle måten å bygge opp en tekst på som mange andre episke tekster og filmer. Her velger Jo Nesbø heller å ha flere spenningskurver før han bygger opp til et klimaks og vendepunkt. Dette kan vi se flere eksempler på fra teksten, for eksempel er alle de ulike konfrontasjonene med Clas Greve er gode eksempler som bekrefter min påstand. Den gangen Roger måtte kjøre med bil utenfor Oslo for å søke tilflukt på hytten eller gården til Ove Kjikerud og endte opp med å bli forfulgt av nederlenderen Clas Greve, er ett eksempel på en spenningskurve. En annen spenningskurve er biljakten mellom ham, Clas Greve og tvillingene i politibilen. Dette leder opp mot klimakset hvor Roger Brown og Clas Greve har sin siste konfrontasjon i leiligheten til Ove, hvor bare en kan gå ut med seieren. Derfor er det lett å trekke konklusjonen at spenningskurven til Jo Nesbøs «Hodejegerne» er nokså ujevn, men heller har flere tilfeller, konfrontasjon, konflikter og hendelser før alt løses opp i en gigantisk tvist på slutten av boka. Det er dette som nemlig gjør boken så spennende å lese. Den konstante spenningen og lysten til å lese videre, finne ut de enkelte løsningene. Man kan lett skjønne hvorfor boka er en storfavoritt.

Personlig tror jeg at boka ikke kunne ha vært komponert noe bedre. Du sitter alltid på kanten med en ekstrem leselyst, døende til å finne ut hva som skjer neste. Når du endelig kommer til slutten av boka, når «stormen stilner», vil alt gå opp hvordan hele boka er nøye planlagt og hvilken «aha-opplevelse» det er. For å konkludere har «Hodejegerne» en av de beste spenningskurvene jeg har gleden av å lese.