mandag 25. januar 2016

Handlingsreferat, Konflikt, Synsvinkel Og Min Personlige Mening

Hodejegerne er en bok fylt med spenning, krim og spenning, urealistiske scenarioer og alt skjer fra Roger Browns egne øyne. I dette innlegget skal jeg snakke om konflikten og synsvinkelen i «Hodejegerne» samt gjengi et handlingsreferat og gi min egen mening av boka.

Roger Brown er ikke bare en hodejeger, men kunsttyv også. Han er en hodejeger, 1.68 m høy og jobber for rekrutteringsbyrået Alfa i Oslo og har tilsynelatende alt: dyr bil, en altfor dyr villa og en utrolig vakker kone. For å opprettholde denne livsstilen er han nødt til å stjele kunst. Midt under et intervju med nederlenderen Clas Greve nevner Clas noe interessant. Under oppussingen hjemme hos sin egen bestemor fant han et kunstverk verdt flere hundre millioner kroner: «Jakten på det kaledonske villsvin». Et maleri forsvunnet under andre verdenskrig og ekspertene begynner å tro at det faktisk ikke eksisterer. Her ser Roger en mulighet og ved hjelp av Ove Kjiikerud bryter han seg inn i leiligheten til Clas, men her finner noe ekkelt. Mobiltelefonen til Diana. Mannen Roger Brown holder på å ansette ligger med kona hans. Dette fører til et hat av følelser og dermed nekter han Clas jobben. Clas blir ikke glad av denne avgjørelsen og dermed førte dette Clas og Roger utpå et eventyr som bare kunne ende én vei. Én av dem må dø.  

Selve konflikten i boka er noe uklar og du får ikke helt vite hva alt dreier seg om helt før i midten og avslutningen hvor alle de røde trådene samler seg og fusjonerer seg sammen til en helhet. Men starten på det som man kan kalle konflikten hender etter at Roger finner mobilen til hans kone Diana i Clas Greves leilighet og det oppstår det et indre hat for den han hadde siklet etter for jobben i Pathfinder (et selskap som spesialiserer seg på GPS-utstyr og andre lokaliseringsenheter). Roger mistenkte at Diana hadde en affære og derfor kuttet han all kontakt med Clas Greve og nektet ham jobben. Dette likte ikke Clas Greve og dermed oppsto jakten på hodejegeren.

I «Hodejegerne» er det helt klart at alt foregår i Rogers hode og omgivelsene rundt ham. Roger selv skildrer omgivelsene rundt ham, følelsene og tankene sine og mye mer. Derfor er det helt klart at selve boka er skrevet fra et førstepersonsperspektiv, personal synsvinkel. Man ser dette klart fra alle dialoger og monologer i boka, hendelser, personbeskrivelser og andre skildringer. 


Jeg anbefaler sterkt å lese den boken for de som er interesserte i krim og actionfylte thrillere. Du sitter alltid på kanten av stolen og venter på den neste hendelsen og du går aldri tom for spenning. Personlig vil jeg gi denne teksten en 8/10 for dens utrolige evner til å skildre, beskrive og holde leseren på kanten gjennom hele boka. 

tirsdag 19. januar 2016

Roger Brown

Roger Brown er en hodejeger i byrået Alfa som holder til i Oslo og er i egne øyne Norges beste og mest underbetalte hodejeger. Han er også svært opptatt av materialistiske goder som luksuriøse biler, en villa, dyr kunst og har også stor suksess i privatlivet ved å ha en altfor vakker kone. For å forsørge og holde kona glad må han stjele kunst.

I «Hodejegerne» beskrives ikke Roger Brown direkte, altså ingen direkte personskildringer, men heller indirekte. Det finnes selvfølgelig unntak når det gjelder fysiske trekk som høyde, hårfarge, osv. Et eksempel på indirekte personskildring er hvordan Roger setter seg selv og sin velvære, i tillegg til sin kone (selv om han ikke har noen dyp emosjonell tilknytning til Diana), over alt. Han gjør alt for å ikke miste henne til en mer attraktiv mann enn ham selv. Som nevnt i teksten er han bare 1.68 m høy og dette må kompenseres.

Roger Brown er også en veldig selvsikker person og viser lite personutvikling gjennom boka, og dermed er karakteren Roger ganske statisk. Gjennom hele historien bryter Roger alle slags lover. Han er skyldig i mord, grovt tyveri, vandalisme, forfalskning av bevis og mange andre forbrytelser, men det som er spesielt er at han ikke føler noen form for skyldfølelse og teksten appellerer lite til patos. Alt handler om å overleve og det neste steget i kampen mot Clas Greve. På den andre siden kan én si at Roger blir mer oppmerksom gjennom boka og vurderer situasjoner annerledes for å sørge for sin egen overlevelse.


For å konkludere er Roger Brown en veldig statisk karakter. Han er selvsikker, selvopptatt, intelligent, eier ikke samvittighet, hensynsløs, suksessfull og det er sjeldent han ikke oppnår det han ønsker. Derfor er karakteren utrolig spennende i og med at vi får et alternativt perspektiv til virkeligheten og hvordan hodet til høyt fungerende sosiopat virkelig fungerer. I tillegg kan sjangeren (Thriller) være en stor faktor til hvorfor det er lite personutvikling. Handlingen skal være fylt med spenning og dermed blir det lite plass til lang og dyp personutvikling. Personlig føler jeg at Roger er en veldig interessant karakter og helt fra innledningen av kan man klart se hans tankegang og hvordan han oppfatter ulike situasjoner. For en spennende og innholdsrik thriller er Roger Brown en svært god karakter. 

mandag 18. januar 2016

Spenningskurven

I dette innlegget skal jeg skrive om hvordan spenningskurven i «Hodejegerne» er, vurdere hva slags effekt og virkning dette har på boka og til slutt si min personlige mening.

Det som er spesielt er at «Hodejegerne» følger ikke den tradisjonelle måten å bygge opp en tekst på som mange andre episke tekster og filmer. Her velger Jo Nesbø heller å ha flere spenningskurver før han bygger opp til et klimaks og vendepunkt. Dette kan vi se flere eksempler på fra teksten, for eksempel er alle de ulike konfrontasjonene med Clas Greve er gode eksempler som bekrefter min påstand. Den gangen Roger måtte kjøre med bil utenfor Oslo for å søke tilflukt på hytten eller gården til Ove Kjikerud og endte opp med å bli forfulgt av nederlenderen Clas Greve, er ett eksempel på en spenningskurve. En annen spenningskurve er biljakten mellom ham, Clas Greve og tvillingene i politibilen. Dette leder opp mot klimakset hvor Roger Brown og Clas Greve har sin siste konfrontasjon i leiligheten til Ove, hvor bare en kan gå ut med seieren. Derfor er det lett å trekke konklusjonen at spenningskurven til Jo Nesbøs «Hodejegerne» er nokså ujevn, men heller har flere tilfeller, konfrontasjon, konflikter og hendelser før alt løses opp i en gigantisk tvist på slutten av boka. Det er dette som nemlig gjør boken så spennende å lese. Den konstante spenningen og lysten til å lese videre, finne ut de enkelte løsningene. Man kan lett skjønne hvorfor boka er en storfavoritt.


Personlig tror jeg at boka ikke kunne ha vært komponert noe bedre. Du sitter alltid på kanten med en ekstrem leselyst, døende til å finne ut hva som skjer neste. Når du endelig kommer til slutten av boka, når «stormen stilner», vil alt gå opp hvordan hele boka er nøye planlagt og hvilken «aha-opplevelse» det er. For å konkludere har «Hodejegerne» en av de beste spenningskurvene jeg har gleden av å lese.  

3 Språklige Virkemidler

I dette blogginnlegget skal jeg presentere tre språklige virkemidlene fra teksten og vurdere hva slags effekt de har på teksten.

s. 31, del én: «Jeg styrte min nye Volvo S80 gjennom svingene på veien som klatret opp mot vårt vakre og litt for dyre hjem på Voksenkollen». Her ser vi da et eksempel på en besjeling: «… som klatret opp mot …». Her beskrives det at en bil kjører opp en bratt bakke. Det Jo Nesbø gjør er å få teksten til å virke mer interaktiv og kommuniserende ved å beskrive en handling på en slik måte for at leseren skal oppleve teksten på en mer levende og spennende måte. Ved å gi et objekt menneskelige egenskaper er leseren mer sannsynlig til å skape et bedre bildet i hodet sitt og ikke oppleve teksten som tørr og kjedelig.

s. 45, del én: «Tanken snek seg inn; at jeg skulle ønske at det hadde vært for noe som ville fått det til å banke enda litt fortere». Dette er en personifikasjon hvor du gir et abstrakt objekt menneskelige egenskaper, i dette tilfellet – en tanke. Det som egentlig skrives om er at Roger fikk en plutselig idé. Igjen skaper personifikasjon, på lik linje som mange andre språklige virkemidler, spenning og dermed unngår man en veldig tørr og kjedelig tekst. Siden vi har et abstrakt objekt (en tanke) gjør det teksten enda mer levende, og slik får man leseren lyst til å lese videre i teksten, noe Jo Nesbø i svært høy grad får til.


s. 48, del én: «Det diskré alarmanlegget på veggen sov med slukkede plastøyne». Dette er enda et eksempel på besjeling. Her skriver Nesbø om hvordan alarmsystemet var deaktivert under ett av kunsttyveriene til Roger og Ove. Her er metaforen med på å skape en mer dempet stemning i huset til Jeremia Landers. De fleste forbinder søvn med ro, stillhet og mørke, og ved å gi alarmanlegget egenskapen til å sove, får leseren et bedre bildet av miljøet Roger befinner seg i. Som nevnt ovenfor skaper dette en mer levende, kommuniserende og spennende tekst, og unngår kjedsomhet og tørrhet. 

Metaforer

Jo Nesbø er svært glad i å bruke litterære virkemidler i sine verk. Nå skal jeg presentere to metaforer og vurdere effekten de påvirker teksten.

Den første metaforen finner man i del to av boka, side sekstitre: «Et øyeblikk var det som om all bevegelse, alle lyder i rommet var frosset fast». Man kan også kalle dette en sammenlikning med et element av metafor. Her maler Jo Nesbø et bilde hvor han med symbolikk prøver å vise at situasjonen er svært anspent. Dette skaper spenning og gir leser lyst til å finne ut hvordan denne situasjonen ender.

Den andre metaforen finner vi også i del to av boka, side sytti: «Klokka var seks, det hadde sluttet å regne, og i vest rant det gull ned i Oslofjorden». Her beskriver forfatteren miljøet rundt hovedpersonen Roger Brown. «I vest rant det gull ned i Oslofjorden» er en annen måte å beskrive solnedgangen på, hvor gull er en metafor for sola, og siden sola står opp i øst og går ned vest, og i dette tilfellet – Oslofjorden, kan man lett se hvordan én kan tro at det faktisk renner gull i fjorden. Denne metaforen hjelper leseren å skape et bedre bildet av miljøet rundt hovedpersonen, og dermed kan én relatere til miljøet beskrevet i boka. 

tirsdag 12. januar 2016

Innledningen

Jo Nesbøs krim og actionfavoritt «Hodejegerne» handler om Roger Brown, en av de beste hodejegerne i byrået Alfa i Oslo. Roger er vant til å alltid oppnå suksess både i forretnings- og privatlivet.

Teksten starter in medias res med at Roger intervjuer en mulig kandidat (Jeremia Landers) for en lederstilling i firmaet Pathfinder som holder til i Horten og spesialiserer seg på moderne GPS-teknologi. Her bryter han ned og gransker kandidaten grundig og går inn på alt fra privatlivet, forretningslivet til kunst. Dette gjør han gjennom en metode brukt av FBI som vi hører mye om gjennom hele boka: Reid nitrinnsmodell. Nitrinnsmodellen går ut på å finne ut om en person er troverdig eller ikke. Den ser slik ut:      
  • Trinn 1: Direkte konfrontasjon. Råde den mistenkte til å tro at bevisene har fått politiet til å sikte den enkelte som mistenkt. Tilby personen en tidlig mulighet til å forklare hvorfor den straffbare handlingen fant sted.
  • Trinn 2: Prøv å flytte skylden bort fra den mistenkte til en annen person eller et sett av omstendigheter som fikk den mistenkte til å begå en kriminell handling. Det vil si, utvikle forklaringer som inneholder grunner som psykologisk sett vil rettferdiggjøre eller unnskylde en viss kriminell handling.
  • Trinn 3: Få den mistenkte til å påstå at han eller henne er skyldig.
  • Trinn 4: På dette punktet vil de mistenkte ofte gi en grunn til at han eller hun ikke kunne begå en kriminell handling. Prøv å tvinge fram en tilståelse.
  • Trinn 5: Forsikre at den mistenkte er reseptiv.
  • Trinn 6 – Den mistenkte vil bli roligere og lytte. Tilby den mistenkte alternativer. Dersom den mistenkte gråter på dette punktet, vil han eller hun være skyldig.
  • Trinn 7 – Presenter et alternativ som gir to muligheter for hva som skjedde; ett mer sosialt akseptabelt enn det andre. Den mistenkte er forventet til å velge det enkleste alternativet, men uansett hvilket alternativ den mistenkte velger, er skyld innrømmet. Det er alltid et tredje alternativ som er å hevde at de ikke har begått en forbrytelse.
  •  Trinn 8 – Få den mistenkte til å gjenta tilståelsen foran vitner og utvikle troverdig informasjon.
  • Trinn 9 – Dokumenter den mistenktes tilståelse eller få ham eller henne til å vitne på video, lyd eller vitne skriftlig.


Nitrinnsmodellen ser vi Roger Brown bruke i innledningen under intervjuet med Jeremia Landers. Roger bruker intervjumetoden for å kunne finne ut om personlige detaljer, holdninger og andre viktige personlige trekk for å forsikre seg om at han har den beste kandidaten for jobben i Pathfinder. Som forventet fungerte modellen ypperlig og ga ham tilstrekkelig med informasjon.


Personlig synes jeg at innledningen er veldig spennende og rik på ulike skildringer. Vi får et innblikk i Rogers hode og hvilke prosesser som foregår der. Dette er da en god innledning fordi boka er skrevet fra et førstepersonsperspektiv, og mesteparten av tiden tilbringer vi enten i Rogers hode eller i den virkelige verden. For å oppsummere er dette en veldig god introduksjon til selve boka og karakteren Roger Brown.